En liten innføring i Bowlbys tilknytningsteori

John Bowlby var en britisk barnepsykiater og psykoanalytiker. Han blir omtalt som tilknytningsteoriens far og denne teorien går i hovedsak ut på at den følelsesmessige tilknytningen som barnet får til sin omsorgsgiver, har en grunnleggende betydning for hvordan barnet utvikler seg videre.

John Bowlby fikk inspirasjon til sitt arbeid når han jobbet som frivillig på en skole for mistilpassede barn i studietiden. Spesielt var det to barn som utpekte seg for ham. Den ene var en gutt som var isolert, lite kontaktsøkende og som ikke hadde opplevd en stabil relasjon til en omsorgsgiver. Den andre var en engstelig gutt som fulgte Bowlby over alt hvor han gikk. Det var i hovedsak disse erfaringene som fikk Bowlby inn på teorien om den viktige rollen foreldrene har i barnets personlighetsutvikling. I førkrigstiden begynte Bowlby å sammenlikne grupper av ungdommer. Den ene gruppen med ungdommer uten kriminell bakgrunn og den andre med ungdommer dømt for tyveri. Det viste seg at gruppen med tyver hadde en mye høyere forekomst av lengre adskillelser, eller totalt fravær av mor enn gruppen uten kriminell bakgrunn.

Bowlby stilte seg spørsmålet: «Hvorfor er det slik at noen barn ser ut til å komme gjennom veldig uheldige erfaringer relativt uanfektet? Og hvor viktig er det at et barn blir tatt vare på for det meste av tiden av en omsorgsperson?» Han var interessert i å finne ut av hva det var som gjorde at det oppstår et bånd mellom mor og barn og mente at det fantes andre faktorer enn det faktum at mor er den som gir barnet mat, som fikk barnet til å knytte seg til mor. Gjennom sine studier fant Bowlby likheter mellom tilknytningen barn får til sine omsorgsgivere og hvordan gåsunger som, til tross for at de fanger sin egen mat og dermed ikke er avhengig av at mor for å få mettet det behovet, knytter seg til sin mor. Bowlby mente at grunnen til at gåsungene likevel knyttet seg til moren sin, er at hun betyr trygghet og beskyttelse mot situasjoner som ungene ikke enda er i stand til å håndtere på egenhånd. Bowlby mente at tilknytning er et biologisk behov på lik linje med mat og sex og at barnet derfor ikke kan unngå å knytte seg til en omsorgsperson. Barnet er hjelpeløst og avhengig av å skape en tilknytningsrelasjon som kan beskytte det helt fram til det er i stand til å ta vare på seg selv. De personene barnet først og fremst knytter seg til, er som oftest foreldrene og tilknytningen vil skje uavhengig av om foreldrene er i stand til å utøve en trygg omsorgsstil som vil fremme barnets utvikling av trygge tilknytningsstrategier.

Barn som har utviklet et trygt tilknytningsmønster til sine omsorgsgivere vil være åpne for å utforske omgivelsene, leke og utvikle seg i takt med det potensialet de innehar, fordi når de blir redde, engstelige eller slitne, søker de til sin omsorgsperson som gir dem trygghet og støtte og på den måten gjenoppretter den ubalansen og utryggheten som barnet opplever. Når barnet har fått det påfyllet av trygghet som det har hatt behov for, er det igjen klart for å utforske omgivelsene sine. Den måten foreldrene har behandlet barnet på, har i stor grad innvirkning på de tilknytningsmønstrene som et barn vil vise i løpet av de første årene av livet og som de vil med seg videre i livet.  

Bowlby skriver at måten foreldrene kommuniserer og oppfører seg på overfor barnet hver dag de er sammen, gradvis er med på å bygge opp barnets syn på seg selv. Det dreier seg om hvordan foreldrene oppfører seg mot barnet, men i tillegg dreier det seg om hva de sier til barnet. Det synet foreldrene kommuniserer at de har på barnet, speiles i barnet selv. Dette virker inn både på barnets følelsesmessige bånd til foreldrene og hvordan barnet oppfører seg overfor foreldrene. Det bildet barnet får på seg selv, vil etter hvert bli en del av barnet og virke inn på atferden på et ubevisst plan. Hvis foreldrene begynner å behandle barnet annerledes, vil det over tid endre tilknytningsmønstrene sine, men ettersom barnet blir eldre, vil mønstrene gradvis bli en del av barnets personlighet. Det vil igjen få konsekvenser for hvordan barnet møter og forventer å bli møtt av andre mennesker.

Publisert av Ingeborg

Spesialpedagog, barnehagelærer og mor til to små jenter. Jeg skriver om alt som opptar meg når det kommer til barn, oppdragelse, minimalisme og hvordan man kan gå fram for å leve et litt fredeligere familieliv i den hektiske virkeligheten som de fleste av oss står midt oppe i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: