Om den første tiden med nyfødt og tilknytningsomsorg

Tilknytningsomsorg kan man lese om mange steder i mange former. Og mange tror kanskje det handler om samsoving, langtidsamming og utsatt barnehagestart. Men når det kommer til tilknytningsomsorg handler det ikke om hvordan du løser hverdagen og hvilke metoder du velger. Det handler om at du oppdrar barna dine med en grunnleggende holdning om at barn skal oppleve å bli hørt, sett og anerkjent for det de forsøker å formidle til oss som foreldre.

Som nybakt mor var jeg et lite vrak. Jeg hadde lest så mye tilknytningsteori og var medlem på forskjellige foreldresider på nettet. Når datteren mitt gråt på fødestuen var jeg helt i villrede for hva jeg skulle gjøre. Hvordan skulle jeg gi henne den tryggheten hun trengte? Hva trenger hun egentlig nå? Hva skulle jeg gjøre? Og holdninger jeg hadde plukket med meg fra barndommen og opplevde forventninger fra folk omkring meg kom noen ganger i konflikt med den kunnskapen jeg hadde med meg som fagperson. Jeg kunne så mye om barn, men trodde ikke jeg kunne noe om de minste barna. Jeg trodde jeg måtte gjøre alt på en spesiell måte. Jeg ville så gjerne samsove, men var samtidig livredd for å gjøre noe feil så hun falt ut av sengen, ble klemt i mellom oss eller ikke fikk puste under dyna vår. Jeg var redd for å ha henne for nære så hun ble for varm og jeg var redd for at hun skulle ligge for lite alene så hun skulle bli kald og kanskje verst av alt at hun skulle bli utrygg. Hvis hun lagde en liten lyd, tok jeg henne opp med en gang, for små barn skulle ikke ligge og gråte. Jeg vugget henne i vognen og jeg sang og ammet til hun sovnet om kvelden for små barn trengte hjelp til å sovne selv. Jeg tror mange kjenner seg i dette. Det er så mange råd over alt og man får så mye kunnskap over alt at man blir helt i villrede for hva man skal gjøre. Hvor skal man hente informasjon og hvem skal man tro på.

Etter hvert har jeg skjønt at det handler ikke så mye om hvordan man gjør det og hvilken tilnærming man velger. Om man samsover eller ikke, om man ammer eller ikke eller om barnet sovner av seg selv eller trenger hjelp. Etter hvert har jeg lært meg til å stole på tilknytningsteorien, som sier at det viktigste du kan gjøre for ditt barn er å la det vite at du ser, hører og forstår hva det har behov for og møter disse behovene på en slik måte at barnet føler din kjærlighet og trygghet.

I ettertid har jeg og mannen min snakket om denne tiden og ledd av hvor mye vi styrte. Tenk at vi satt inne hos henne og sang og sang godt over en halv time hver kveld! Tenk om vi hadde latt henne prøve å finne søvnen litt mer selv. Da hadde ting sikkert blitt mye enklere for oss. Men når jeg tenker på det, så kjenner jeg på at det er veldig godt å vite at vi i hvert fall ikke har gjort noe som kan skade henne. Det var kanskje litt styrete for oss, men hun har blitt møtt på det hun har ønsket å formidle. I hvert fall var det det som var intensjonen vår. Jeg syns det er godt å tenke på at hun nå vet at vi er der hvis hun trenger oss. Hun vet at vi hører henne og at hennes stemme er viktig.

Når vi fikk vår andre datter, så var hun en helt annen type og vi hadde i tillegg også gjort oss opp noen refleksjoner omkring hvordan vi ville gjøre det denne gangen. Hun sovnet av seg selv og sov i lange økter uten å våkne. Vi gjorde mye annerledes fordi hun var annerledes, men grunntanken om at vi skal møte dem på de behovene de forsøker å formidle til oss, har vært den samme begge gangene.

Det jeg prøver å formidle med denne fortellingen er at det handler ikke om metode. Det handler ikke om rett og galt eller å finne den perfekte oppskriften på hvordan man kan få trygge barn. Barn kan bli trygge og fine barn om de samsover eller om de sover i egen seng på eget rom. De kan bli trygge og fine om de ammes eller om de mates med flaske på en kjærlig og god måte. De kan vugges og synges i søvn eller de kan legges kjærlig ned med et kyss og nattaønsker. Det som er viktig er at dere som foreldre stadig er på leting etter hva barnet deres har behov for og møter det som best dere kan. Og så er det så fint å ha med seg den tanken om at et barn aldri blir bortskjemt av for mye kjærlighet og at du aldri gjør feil hvis du responderer med nærhet til et barn når du ikke er sikker på hva det har behov for.

Publisert av Ingeborg

Spesialpedagog, barnehagelærer og mor til to små jenter. Jeg skriver om alt som opptar meg når det kommer til barn, oppdragelse, minimalisme og hvordan man kan gå fram for å leve et litt fredeligere familieliv i den hektiske virkeligheten som de fleste av oss står midt oppe i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: