Slik oppleves det når du anerkjenner barnets følelser

«Det er ikke noe å gråte for.» Har du opplevd at noen har fortalt deg det? Man sier det kanskje irritert til barnet som gråter for at broren tok den siste sjokoladebiten eller til hun som ligger og gråter på ganggulvet fordi hun ikke fikk gå først inn døra. Man kan bli irritert og frustrert over at de ikke bare kan ta seg sammen. Man vil bare få dem til å slutte å gråte og «ta seg sammen». Men indirekte forteller vi barna våre at de må legge lokk på følelsene sine. At det de føler er feil og at det ikke er greit å uttrykke de følelsene de har.

Samme følelsen – ulik respons

Se for deg dette: Du har hatt en tøff dag. Kanskje har du hatt et vanskelig møte med sjefen. Du kjenner deg motarbeidet og urettferdig behandlet. Du har tatt deg sammen og prøvd å ikke tenke på det, men det gnager i bakhodet. Når du er ferdig på jobb og kommer på parkeringsplassen, er det noen som har rygget inn i bilen din uten å legge fra seg noen informasjon. Du kjenner en synkende følelse inni deg i det du tenker på hvor urettferdig det er og du begynner å bekymre deg for hvor mye det kommer til å koste å reparere skadene. Opprørt kjører du bilen hjem. Når du kommer hjem, blir du møtt av en sint nabo som kjefter på deg fordi hunden din har bjeffet om natta. Du føler deg sliten, lei, sint, krenket og opprørt på samme tid. Alt du vil er å komme hjem til partneren din og fortelle om alt som har skjedd. Når du ser partneren din, kjenner du tårene presse på og gråtkvalt forteller du om alt som har skjedd og hvor urettferdig behandlet du føler deg. Men partneren din kaster et irritert blikk på deg og sier «Nå må du slutte med det survet og ta deg sammen. Det der er da ingenting å gråte for.»

Hvordan føler du deg da? Hva skjer inni deg? Hvilke tanker og følelser vil det sette i gang?

Og så – se for deg at du i stedet får denne responsen: «Uff, det hørtes ut som en forferdelig dag. Jeg kan skjønne at du føler deg urettferdig behandlet av sjefen. Ikke tenk på det med bilen. Det ordner seg. Og så unødvendig av naboen å kjefte på deg på den måten, han kunne jo snakket til deg på en respektfull måte.» Kanskje får du også en klem og en varm hånd på ryggen.

Hvordan føler du deg da? Hva skjer inni deg her? Hvilke tanker og følelser vil det sette i gang?

Bagateller for oss, men ikke for barnet

For oss så er det barna opplever ofte bagateller. Vi syns det er tull å bry seg om man får den gule eller den rosa koppen. Vi bryr oss ikke om det er vi eller noen andre som kommer først til døra og vi syns kanskje det er irriterende når sokken glir ned inni skoen, men det er da virkelig ikke noe å gråte for!

Men for barn så er det det. I deres verden er problemene av en annen dimensjon. Problemene er, som med alt annet hos barn, mindre enn hos voksne. Men de er likevel reelle problemer og følelsene de får, er de samme som vi voksne opplever i de situasjonene som vi står over for. Barn vet ikke om andre sine problemer. De har ikke evnen til å tenke rasjonelt og reflektere over hvor vanskelig andre har det og hvor heldige de tross alt er. For dem er skuffelsen over å få den gule koppen når de hadde sett for seg at de skulle få den rosa, like reell som skuffelsen vi kjenner når vi ikke får den jobben vi har søkt på. Og når følelsen av å være skuffet, kommer over dem, vet de ikke om noen annen måte å forholde seg til den følelsen på, enn å uttrykke den. Ofte gjennom gråt eller aggresjon. Og da er det vår oppgave å møte dem. Og det må vi gjøre på en slik måte at de føler at vi forstår hva de prøver å formidle, at vi aksepterer det og ved å hjelpe dem til igjen å komme i en følelsesmessig balanse. Kanskje trenger de en klem. Kanskje en hånd på ryggen, eller kanskje er det nok med et mykt blikk og noen ord som forteller at du ser og forstår.

Læring for livet

Alle slike situasjoner er en læringsarena for barnet. Det er her barna erfarer hvordan de kan takle utfordringer i livet sitt. Barna trenger voksne til å regulere og sette ord følelsene sine når de er små, slik at de etter hvert vil bygge opp nok kompetanse til å regulere seg selv når de blir voksne. Da må vi fortelle dem at ja, livet er vanskelig. Men det går bra. Vi vil fortelle barnet at vi ser det. Vi forstår hvorfor det gråter, vi forstår at det er vanskelig og vi vil fortelle at det er greit å ha det på den måten. Og så må vi ut på den andre siden. Vi kan ikke bli sittende og trøste og bysse. Vi må også vise dem hvordan de kommer seg ut igjen på den andre siden. «Uff ja ble du lei deg når det store tårnet raste? Ja det skjønner jeg! Nå hadde du jo brukt så lang tid på å bygge det! Så dumt!… Kanskje vi skal bygge det opp igjen sammen?» Som oftest trenger barnet litt forståelse, litt aksept, kanskje en aldri så liten klem og så litt hjelp til å komme videre. På kjøpet får de så mange gode verktøy med på kjøpet som de kan ta med seg senere i livet. Til den dagen da de virkelig har noe å gråte for.

Publisert av Ingeborg

Spesialpedagog, barnehagelærer og mor til to små jenter. Jeg skriver om alt som opptar meg når det kommer til barn, oppdragelse, minimalisme og hvordan man kan gå fram for å leve et litt fredeligere familieliv i den hektiske virkeligheten som de fleste av oss står midt oppe i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: